Tellef Raustøl

Jeg er opptatt av håp. For meg er håp en forventing om at noe kan eller vil skje. Vi har alle drømmer om hendelser og begivenheter som vi tror kan være med på å skape håp. Det kan være et håp om å bli frisk. At håpløsheten forsvinner. Mange av oss er usikre. Vi lever i en uforutsigbar verden. Maktesløshet og mangel på fremskrittstro preger flere av oss. En urolig verden skaper usikkerhet om økonomi, velferd og kostnader. Håp handler også om en ønsket fremtid, om at den kan, skal, eller bør bli realisert.

Jeg bruker Maria Vigelands kunst (1903-1983) og liv til å belyse påstanden om at Kvinnekraft lager håp. Jeg forsøker å vise hvordan samspillet og koblingen mellom kunst, kvinnesak og kvinnekraft lager håp, og hvordan dette kommer til uttrykk i Maria Vigelands kunst. Hun   brukte kunsten til å fortelle de som slet med livet og hverdagens krav, om at håp og hvile er underveis. For å få det til hadde hun et nært samarbeid med sterke kvinner som var både formidlere, fortrolige og forbilder. Kunstnere som var opptatt av kvinnekamp og samfunnsmessige overganger i hennes samtid, var med på å konkretisere kvinnekraften. Jeg bruker begrepet «lage håp» for å understreke at håp må utformes og lages i en kontekst. Begrepet kan ikke fungere uten tilknytning til en fysisk form. Håp er bare virkelige gjennom handlinger til og for medmennesker.

Målgruppen for boka er alle som er opptatt av å bruke kunst, kvinnekamp og kvinnekraft til å lage håp. Avslutningsvis kommer jeg med noen konkrete innspill til hvordan vi kan bruke våre egne liv til å vise at håp og hvile er underveis.

Målgruppen er også kunstnere, ansatte og tillitsvalgte i ulike lag og foreninger, landets kunstforeninger og kunst- og kulturarbeidere i kommuner, Den norske kirke og i andre trossamfunn

Jeg er opptatt av håp. For meg er håp en forventing om at noe kan eller vil skje. Vi har alle drømmer om hendelser og begivenheter som vi tror kan være med på å skape håp. Det kan være et håp om å bli frisk. At håpløsheten forsvinner. Mange av oss er usikre. Vi lever i en uforutsigbar verden. Maktesløshet og mangel på fremskrittstro preger flere av oss. En urolig verden skaper usikkerhet om økonomi, velferd og kostnader. Håp handler også om en ønsket fremtid, om at den kan, skal, eller bør bli realisert.

Jeg bruker Maria Vigelands kunst (1903-1983) og liv til å belyse påstanden om at Kvinnekraft lager håp. Jeg forsøker å vise hvordan samspillet og koblingen mellom kunst, kvinnesak og kvinnekraft lager håp, og hvordan dette kommer til uttrykk i Maria Vigelands kunst. Hun   brukte kunsten til å fortelle de som slet med livet og hverdagens krav, om at håp og hvile er underveis. For å få det til hadde hun et nært samarbeid med sterke kvinner som var både formidlere, fortrolige og forbilder. Kunstnere som var opptatt av kvinnekamp og samfunnsmessige overganger i hennes samtid, var med på å konkretisere kvinnekraften. Jeg bruker begrepet «lage håp» for å understreke at håp må utformes og lages i en kontekst. Begrepet kan ikke fungere uten tilknytning til en fysisk form. Håp er bare virkelige gjennom handlinger til og for medmennesker.

Målgruppen for boka er alle som er opptatt av å bruke kunst, kvinnekamp og kvinnekraft til å lage håp. Avslutningsvis kommer jeg med noen konkrete innspill til hvordan vi kan bruke våre egne liv til å vise at håp og hvile er underveis.

Målgruppen er også kunstnere, ansatte og tillitsvalgte i ulike lag og foreninger, landets kunstforeninger og kunst- og kulturarbeidere i kommuner, Den norske kirke og i andre trossamfunn

Jeg er opptatt av håp. For meg er håp en forventing om at noe kan eller vil skje. Vi har alle drømmer om hendelser og begivenheter som vi tror kan være med på å skape håp. Det kan være et håp om å bli frisk. At håpløsheten forsvinner. Mange av oss er usikre. Vi lever i en uforutsigbar verden. Maktesløshet og mangel på fremskrittstro preger flere av oss. En urolig verden skaper usikkerhet om økonomi, velferd og kostnader. Håp handler også om en ønsket fremtid, om at den kan, skal, eller bør bli realisert.

Jeg bruker Maria Vigelands kunst (1903-1983) og liv til å belyse påstanden om at Kvinnekraft lager håp. Jeg forsøker å vise hvordan samspillet og koblingen mellom kunst, kvinnesak og kvinnekraft lager håp, og hvordan dette kommer til uttrykk i Maria Vigelands kunst. Hun   brukte kunsten til å fortelle de som slet med livet og hverdagens krav, om at håp og hvile er underveis. For å få det til hadde hun et nært samarbeid med sterke kvinner som var både formidlere, fortrolige og forbilder. Kunstnere som var opptatt av kvinnekamp og samfunnsmessige overganger i hennes samtid, var med på å konkretisere kvinnekraften. Jeg bruker begrepet «lage håp» for å understreke at håp må utformes og lages i en kontekst. Begrepet kan ikke fungere uten tilknytning til en fysisk form. Håp er bare virkelige gjennom handlinger til og for medmennesker.

Målgruppen for boka er alle som er opptatt av å bruke kunst, kvinnekamp og kvinnekraft til å lage håp. Avslutningsvis kommer jeg med noen konkrete innspill til hvordan vi kan bruke våre egne liv til å vise at håp og hvile er underveis.

Målgruppen er også kunstnere, ansatte og tillitsvalgte i ulike lag og foreninger, landets kunstforeninger og kunst- og kulturarbeidere i kommuner, Den norske kirke og i andre trossamfunn