Tellef Raustøl
Jeg er opptatt av håp. For meg er håp en forventing om at noe kan eller vil skje. Vi har alle drømmer om hendelser og begivenheter som vi tror kan være med på å skape håp. Det kan være et håp om å bli frisk. At håpløsheten forsvinner. Mange av oss er usikre. Vi lever i en uforutsigbar verden. Maktesløshet og mangel på fremskrittstro preger flere av oss. En urolig verden skaper usikkerhet om økonomi, velferd og kostnader. Håp handler også om en ønsket fremtid, om at den kan, skal, eller bør bli realisert.
Jeg bruker Maria Vigelands kunst (1903-1983) og liv til å belyse påstanden om at Kvinnekraft lager håp. Jeg forsøker å vise hvordan samspillet og koblingen mellom kunst, kvinnesak og kvinnekraft lager håp, og hvordan dette kommer til uttrykk i Maria Vigelands kunst. Hun brukte kunsten til å fortelle de som slet med livet og hverdagens krav, om at håp og hvile er underveis. For å få det til hadde hun et nært samarbeid med sterke kvinner som var både formidlere, fortrolige og forbilder. Kunstnere som var opptatt av kvinnekamp og samfunnsmessige overganger i hennes samtid, var med på å konkretisere kvinnekraften. Jeg bruker begrepet «lage håp» for å understreke at håp må utformes og lages i en kontekst. Begrepet kan ikke fungere uten tilknytning til en fysisk form. Håp er bare virkelige gjennom handlinger til og for medmennesker.
